Tilbake til blogg

Historien om en av de virkelig store legendene

Han startet sitt arbeid på Jakobsbakken allerede som 14-åring, jobbet som stiger i gruvene, har vært i audiens hos Hans Majestet Kong Olav og har tre kongepokaler. Dette er historien om legenden Sverre Salamonsen.

Historien er gjengitt fra CU-pressen i 1971

En av veteranene som i 1971 har trukket seg tilbake fra sitt arbeide for å nyte sitt otium, er Sverre Salamonsen. Han ble født på Giken for 68 år siden i disse dager og er således ekte Sulitjelmagutt, men hans aner kan føres tilbake til helt andre kanter av landet. Faren, gruvearbeider Håvald Salamonsen, kom riktignok ikke lenger borte fra enn Bodin, men hans foreldre igjen kom fra Gudbrandsdalen. Sverres mor kom fra Vefsn og hennes far fra Øye i Valdres. Sverre er blir fortalt at hans bestefar på morssiden i sin tid vandret fra Valdres til Nordland. Men Sverre har holdt seg til sitt hjemsted. 

Som 14-åring fikk han arbeid på Jakobsbakken, etter at familien var flyttet dit. Da han var 18 år, gikk han «under dagen» og han har siden den tid vært borte i nær sagt alt som kan gjøres i ei gruve, deriblant 12-15 år som minerer. Fra 1943 til 1945 gikk han formannskolen på Kongsberg og har vært stiger siden 1946. 

Han har mottatt Norges Vels medalje og Konges Fortjenestmedalje i sølv. For omkring ett år siden var han sammen med 12 andre medaljemottakere fra Sulitjelma i audiens hos Hans Majestet Kong Olav på slottet i Oslo.  Dette var imidlertid ikke første gang han hadde mottatt en æresbevisning fra H.M.Kongen. Han har tre kongepokaler i kombinert, tatt i hovedrenn for Nord-Norge i årene 1933, 1935 og 1937. Blant hans premier finner vi også en annenpremie fra Norgesmesterskapet i Nydalen i 1933. 

Den gang Sverre Salamonsen var aktiv, var det ikke så lett å komme til og fra rennet som det er i dag. Gikk 30-kilometeren på en torsdag, var det f.eks hviledag fredag, langrenn lørdag og hopp på søndag. Hvis arrangementet var lagt til Bodø, hendte det at man måtte ha isbryter gjennom isen fra Sjønstå til Finneid. Det kunne ta så lang tid at det ble overnatting på Finneid. Neste dag gikk ferden videre med båt til Bodø. Denne båtreisen tok i regelen ca.10 timer. Hele reisen og oppholdet under rennene kunne vare nær på en uke tilsammen. 

Sverre mener at han gjennom idretten har fått en langt bedre kontakt med andre mennesker enn hva han ellers ville ha fått. Han har lært å sette pris på deres prestasjoner og kvalifikasjoner, men ikke minst på deres personlige egenskaper. Det kameratskap han har stiftet med forskjellige mennesker gjennom idretten, vil alltid stå for ham som uvurderlige minner. 

Under sitt opphold på Kongsberg fikk han anledning til å gjøre seg bedre kjent med Ruud-brødrene. Sigmund kjente han fra før, men nå var han hyppig sammen med dem i Hannibalbakken og trenet i hopp. Sigmund har senere vært på hos Salamonsen i Sulitjelma på besøk. Sverre nevner at han på Kongsberg var i kontakt med Asbjørn Ruud og f.eks andre kjente hoppere som Hilmar Myra og Arne Ullan. 

På denne tiden var Sverre ca. 40 år og hadde forlengst lagt aktiv hopping bak seg, men fant det morsomt å friske opp sporten igjen. Forøvrig har han alltid betraktet seg selv som amatør og bare hoppet for moro skyld, som han selv uttrykker det. Noe han ser som en gledelig utvikling er den voksene forståelse bedriften har vist for å støtte idretten. De var nok interessert tidligere også, sier han, men engasjerte seg ikke på den måten i aktive støttetiltak slik de gjør idag. En gang opplevde han imidlertid det gledelige at en av direktørene ved selskapet personlig ga ham kr. 100 i reisestøtte for deltakelse i Holmenkollen. 

Pensjonisten Sverre Salamonsen gir uttrykk for at han har vært fornøyd med sitt arbeide og har ikke ønsket seg noe annet. Alikevel vil han gjøre hva han kan for å finne seg best mulig til rette i sin pensjonistbolig på Fauske. Men kontakt med Sulitjelma vil han fortsatt ha. I 1930 bygget han hytte ved Såki, og den regner han med fortsatt hyppig utnyttelse av på sommeren. Han har båt både i Såki og Balvatnet. 

Alikevel – det å bryte opp fra et sted på denne måten, griper selvsagt inn i følelseslivet. Man er knyttet til mennesker og natur. For Sverres vedkommende går tankene ofte tilbake til Jakobsbakken og årene der oppe. Han siterer i den forbindelse mannen som sa: «Æ veit ikkje kem du ska hæls, men du får hæls nå´n a haugan fra mæ.» Noen av de samme følelser har han for stedet Sulitjelma. På vår side vil vi la våre tanker følge våre pensjonister og ønsker dem med dette en riktig god jul og et velsignet nytt år og alt godt for årene fremover.